Den vanligste tolkningen av Diamond Sutra er at det handler om impermanens. Men dette er en antagelse basert på mye dårlig oversettelse. Så hva betyr det?
Den første ledetråden om temaet, så å si, om denne sutraen, er å forstå det er en av Prajnaparamita - perfeksjon av visdom - Sutras. Disse sutraene er assosiert med den andre dreining av dharmahjulet. Betydningen av den andre vendingen er utviklingen av doktrinen om sunyata og idealet om bodhisattva som bringer alle vesener til opplysning.
Sutraen representerer en viktig milepæl i utviklingen av Mahayana. I den første vendelæren til Theravada ble det lagt stor vekt på individuell opplysning. Men diamanten tar oss bort fra det -
"... alle levende vesener vil til slutt bli ført av meg til den endelige Nirvana, den endelige avslutningen av syklusen med fødsel og død. Og når dette uutgrunnelige, uendelige antall levende vesener alle har blitt frigjort, er ikke en gang en eneste vesen har faktisk blitt frigjort.
"Hvorfor subhuti? Fordi hvis en bodhisattva fremdeles holder seg til illusjoner om form eller fenomener som et ego, en personlighet, et selv, en egen person eller et universelt selv som eksisterer evig, er den personen ikke en bodhisattva."
Impermanence ble utvist av den historiske Buddha i de første vendelærene, og Diamanten åpner en dør for noe utover det. Det ville være synd å savne det.
De flere engelske oversettelsene av diamanten er av ulik kvalitet. Mange av oversetterne har forsøkt å gi mening om det, og har gjort det fullstendig hva de sier. (Denne oversettelsen er et eksempel. Oversetteren prøvde å være nyttig, men når han forsøkte å gjøre noe intellektuelt forståelig, slettet han den dypere betydningen.) Men i de mer nøyaktige oversettelsene, er noe du ser om og om igjen en samtale som dette:
Buddha: Så, Subhuti, er det mulig å snakke om A?
Subhuti: Nei, det er ingen A å snakke om. Derfor kaller vi det A.
Dette skjer ikke bare en gang. Det skjer om og om igjen (forutsatt at oversetteren kjente sin virksomhet). For eksempel er dette snips fra Red Pines oversettelse:
(Kapittel 30): "Bhagavan, hvis et univers eksisterte, ville tilknytning til en enhet eksistere. Men når Tathagata snakker om tilknytning til en enhet, snakker Tathagata om det som ingen tilknytning. Således kalles det tilknytning til en enhet. '"
(Kapittel 31): "Bhagavan, når Tathagata snakker om et syn på et selv, snakker Tathagtata om det som intet syn. Dermed kalles det et 'syn på et selv.'"
Når du leser sutraen (hvis oversettelsen er nøyaktig), kommer du fra kapittel 3 til å finne på dette om og om igjen. Hvis du ikke ser den i hvilken versjon du leser, kan du finne en annen.
For å sette pris på hva som blir sagt i disse små snipsene må du se den større konteksten. Poenget mitt er at for å se hva sutraen peker på, er det her gummien møter veien, så å si. Det gir ingen intellektuell mening, så folk padler ved disse delene av sutraen til de finner fast grunn på verset "boble i en strøm". Og så tenker de, å! Dette handler om impermanens! Men dette gjør en enorm feil fordi delene som ikke gir intellektuell mening, er kritiske for å oppfatte diamanten.
Hvordan tolke disse "A er ikke A, derfor kaller vi det A" lære? Jeg nøler med å anta å forklare det, men jeg er delvis enig med denne religionsstudier:
Teksten utfordrer den vanlige troen på at inni hver og en av oss er en urokkelig kjerne eller sjel - til fordel for et mer flytende og relasjonelt syn på tilværelsen. Negative eller tilsynelatende paradoksale uttalelser fra Buddha florerer i teksten, for eksempel "Selve perfeksjonen av innsikt som Buddha har forkynt er i seg selv fullkommenhetsfri."
Professor Harrison utdypet, "Jeg tror Diamond Sutra undergraver vår oppfatning om at det er viktige egenskaper i gjenstandene for vår erfaring.
"For eksempel antar folk at de har" selv. "Hvis det er tilfelle, ville endring være umulig eller det ville være illusorisk." sa Harrison. "Du ville faktisk være den samme personen som du var i går. Dette ville være en grufull ting. Hvis sjeler eller" selv "ikke forandret seg, ville du bli sittende fast på samme sted og være som du var da du var, si, to [år gamle], som hvis du tenker på det, er latterlig. "
Det er mye nærmere den dypere betydningen enn å si at sutraen handler om impermanens. Men jeg er ikke sikker på at jeg er enig i professorens tolkning av uttalelsene "A is not A", så jeg vil henvende meg til Thich Nhat Hanh om det. Dette er fra hans bok The Diamond That Cuts Through Illusion :
"Når vi oppfatter ting, bruker vi generelt sverdet av konseptualisering for å skjære virkeligheten i stykker og si: 'Dette stykket er A, og A kan ikke være B, C eller D.' Men når A blir sett på i lys av avhengig sameksistens, ser vi at A består av B, C, D og alt annet i universet. 'A' kan aldri eksistere alene. Når vi ser dypt inn i A, vi ser B, C, D, og så videre. Når vi først har forstått at A ikke bare er A, forstår vi den sanne naturen til A og er kvalifisert til å si "A er A, " eller "A er ikke A." Men inntil da er A vi ser bare en illusjon av den sanne A. "
Zen-læreren Zoketsu Norman Fischer tok ikke spesielt kontakt med Diamond Sutra her, men det ser ut til å forholde seg -
I buddhistetankene refererer begrepet "tomhet" til dekonstruert virkelighet. Jo nærmere du ser på noe, jo mer ser du at det ikke er der på noen vesentlig måte, det kan ikke være. Til slutt er alt bare en betegnelse: ting har en slags virkelighet i at de blir navngitt og konseptualisert, men ellers er de faktisk ikke til stede. Å ikke forstå at betegnelsene våre er betegnelser, og at de ikke henviser til noe særlig, er å feile tomhet.
Dette er et veldig grovt forsøk på å forklare en veldig dyp og subtil sutra, og jeg har ikke tenkt å presentere den som den ultimate visdom om diamanten. Det er mer som å prøve å skyve oss alle i riktig retning.
