Ordene 'angst' og 'frykt' blir ofte brukt av eksistensialistiske tenkere. Tolkninger varierer, selv om det er en bred definisjon for "eksistensiell frykt." Det refererer til angsten vi føler når vi innser den sanne naturen til menneskets eksistens og realiteten til valgene vi må ta.
Angst i eksistensialistiske tanker
Som et generelt prinsipp har eksistensialistiske filosofer understreket viktigheten av psykologisk kritiske øyeblikk der grunnleggende sannheter om menneskets natur og eksistens ramler ned over oss. Disse kan forrykke våre forestillinger og sjokkere oss til en ny bevissthet om livet. Disse eksistensielle øyeblikkene av krise fører da til mer generaliserte følelser av frykt, angst eller frykt.
Denne frykten eller frykten blir vanligvis ikke ansett av eksistensialister som nødvendigvis rettet mot noe spesifikt objekt. Det er nettopp der, en konsekvens av meningsløsheten i menneskets eksistens eller universets tomhet. Uansett hvordan den er unnfanget, blir den behandlet som en universell tilstand i menneskets eksistens, som ligger til grunn for alt om oss.
Angst er et tysk ord som betyr ganske enkelt angst eller frykt. I eksistensiell filosofi har den fått den mer spesifikke følelsen av å ha angst eller frykt som et resultat av de paradoksale implikasjonene av menneskets frihet.
Vi står overfor en usikker fremtid, og vi må fylle livene våre med våre egne valg. De doble problemene med konstante valg og ansvaret for disse valgene kan gi deg angst.
Synspunkter på angst og menneskelig natur
S ren Kierkegaard brukte uttrykket dread for å beskrive den generelle bekymringen og angsten i menneskelivet. Han trodde at frykt er innebygd i oss som et middel for Gud til å kalle oss til å forplikte oss til en moralsk og åndelig livsstil til tross for tomheten til meningsløshet foran oss. Han tolket dette tomrommet i form av original synd, men andre eksistensialister brukte forskjellige kategorier.
Martin Heidegger brukte begrepet angst som et referansepunkt for individets konfrontasjon med umuligheten av å finne mening i et meningsløst univers. Han henviste også til å finne en rasjonell begrunnelse for subjektive valg om irrasjonelle spørsmål. Dette var aldri et spørsmål om synd for ham, men han tok opp lignende spørsmål.
Jean-Paul Sartre så ut til å foretrekke ordet nausea. Han brukte det for å beskrive en person som er klar over at universet ikke er pent ordnet og rasjonelt, men i stedet er svært kontingent og uforutsigbart. Han brukte også ordet anguish for å beskrive erkjennelsen av at vi mennesker har total valgfrihet når det gjelder hva vi kan gjøre. I dette er det ingen reelle begrensninger for oss bortsett fra de vi velger å pålegge.
Rasjonell frykt og virkelighet
I alle disse tilfellene er frykten, angsten, angsten, kvalmene og kvalmen produkter av erkjennelsen av at det vi trodde vi visste om vår eksistens ikke i det hele tatt er tilfelle. Vi læres å forvente visse ting om livet. For det meste er vi i stand til å omgå livene våre som om forventningene var gyldige.
På et tidspunkt vil imidlertid de rasjonaliserte kategoriene vi er avhengige av, på en eller annen måte svikte oss. Vi forstår at universet bare ikke er slik vi antok. Dette gir en eksistensiell krise som tvinger oss til å revurdere alt vi trodde. Det er ingen enkle, universelle svar på hva som skjer i livene våre og ingen magiske kuler for å løse problemene våre.
Den eneste måten ting får gjort, og den eneste måten vi vil ha mening eller verdi på er gjennom våre egne valg og handlinger. Det er hvis vi er villige til å lage dem og ta ansvar for dem. Det er dette som gjør oss unikt menneskelige, det som får oss til å skille oss ut fra resten av tilværelsen rundt oss.
